Lutheranismen er ikke lenger Norges statsreligion. Spiller det noen rolle? For dreier ikke dette seg bare om å bringe grunnloven i samsvar med dagens realiteter? Eller er det noe mer som står på spill? Hans Rustad, redaktør av Document.no, berører i dette innspillet en rekke problematiske forhold rundt revisjonen: forholdet mellom religion og verdigrunnlag, sekularitet som kristendomsfiendtlighet, selektiv toleranse, det gamle og nye Norge, opplysning og ytringsfrihet versus konsensusdemokrati, sedvane og kristen tro versus politisk korrekthet m.m. Det underliggende synspunkt, slik jeg oppfatter det (og slutter meg til), er at vi ikke kan disponere fritt over vår historiske arv som var den et gammelt skatoll. Det går bra så lenge det er penger og velferd til alle, men når krybben før eller siden tømmes tvinges vi til å innse at et verdigrunnlag uten en personlig forpliktende, metafysisk forankring er lite verdt.

Paragraf 2 – bagatell og historisk milepæl?



Fattige tre representanter stemte mot avskaffelsen av den lutherske tro som statsreligion. Saken har fått liten oppmerksomhet i forhold til dens betydning. Er det fordi den er uproblematisk?


Skal man tro det massive flertallet i Storting og medier er den det.



Statsreligion er antikvarisk i et moderne, sekulært samfunn. Staten skal ikke være bundet av én religion, men av et verdigrunnlag. Det defineres som den kristen-humanistiske kulturarven. Burde ikke det være nok? Lyder det ikke som en fornuftig avveining, der man beholder det viktigste og unngår de formelle bindinger som ikke hører hjemme i et pluralistisk samfunn?


Overflatisk sett lyder det plausibelt. Man får i pose og sekk. “Nordmenn” er blitt flinke til det. Klarer det ingen andre klarer. Flerkulturelle colombiegg. Men den som har holdt ører og øyne åpen vil vite at saken er mer kompleks enn som så.


Avskaffelsen av statsreligionen inngår i et prosjekt for omdanning av det norske samfunn, der kristendommen aktivt er lempet ut av den norske skolen og andre offisielle sammenhenger. Det dreier seg altså ikke om en nøytral formidling, der staten er upartisk. Tvert om er en kristendomsfiendtlig tendens merkbar i Europa. Den utgir seg for å være sekulær og moderne, men hvis den var det ville den ikke vært så kristendomsfiendtlig. Eller kanskje vi heller skulle si: det postmoderne liker noen fiendebilder, og kristendommen i konservativ variant er bekvem å ha, lett gjenkjennelig. Den kan man trygt kaste ut, og føle at man er på parti med fremtiden. At andre religioner inntar plassen og har et langt mer problematisk forhold til toleranse, trosfrihet, gruppepress, blir det satt parentes rundt. Det kan behandles som enkelttilfeller, ikke som et samfunnsproblem.


Slik kan man gå syngende inn i fremtiden.


Staten kan slippe kirken fri etter at kirken har bevist at den har tilpasset seg den nye tid. Tilbake står et konservativt kristen-Norge som er svært forsiktige med å formulere en bred politisk kritikk.


Det er et tankekors at det var to små og stusselige demonstrasjoner utenfor Stortinget igår: 70 i Ludvig Nessas markering og rundt 200 i Kristent Samlingspartis.

Trolig er motstanden i folket betydelig dypere, hvis mediene hadde våget å fremstille kompleksiteten og dybden i det som skjer.

Argumentasjonen er vekslende. På den ene siden heter det at man ikke endrer stort. Kristendommen – og humanismen – skal fortsatt være statens verdigrunnlag. På den annen side løsner man på de institusjonelle båndene slik at begge parter står friere. En vinn-vinn-situasjon m.a.o. Er det virkelig så enkelt? Hvordan kan endringen være både historisk og bagatellmessig?

Eller er det slik at store politiske endringer skjønnmales bak en konsensus: alt blir til det bedre.

Denne tildekking er i seg selv et demokratisk problem. Demokrati forutsetter at meninger brytes, at reelle motsetninger kommer frem. Det gjør det i liten grad. Jeg vil tro at svært mange ville uttrykke ubehag ved endringene hvis de ble forklart dem. På papiret lyder fristilling av kirken fint, men er det hele historien? Folk trenger ikke mange supplerende opplysninger før de tar poenget: det er ikke enkelt. Viktig kontekst mangler.

Folk flest har fått med seg signaler om sekularisering betyr avkristning: dvs. en aktiv motarbeidelse av kristendommen, både som tro, tradisjon og kultur. Når selv julen avkristnes på mange skoler, sier det noe om løftene om “kristen-humanistisk verdiforankring” er hule og tomme. Vi ser samme tendens over hele Europa: bekjennelser til kristen tro oppleves som støtende, og forvises fra det offentlige rom.

Sekulariseringen har dermed et Janus-ansikt: toleranse for det nye og intoleranse mot det gamle. Slik defineres fremskrittet.

Ett beskrivende eksempel: i forrige uke brukte VG en helside på å henge ut en operatør på politiets nødsentral som 22/7 snakket med en pårørende som fortvilet søkte opplysninger om hva som skjedde på Utøya. Operatøren visste ikke sin arme råd, forsøkte å trøste så godt hun kunne, og sa til sist: – Jeg har ikke noe annet råd enn at du får be til Gud.

Å be Vårherre om hjelp ble fremstilt som utilbørlig av VG. Slikt er brudd på god takt og tone.

Den lille episoden sier noe om hvilke holdninger man ønsker å fremme: antipati mot kristendommen som tradisjon og levende realitet. Tilbake blir et slapt, lunkent verdigrunnlag som kan defineres slik det passer.

Men poenget med kristen sedvane og tro er at det ikke kan defineres slik det passer. Både sedvanen og troen trosser det politisk korrekte. Det refererer til instanser utenfor mennesket: slekters gang, forfedre, hvem man har satt sin lit til, og budet: Du skal lyde Gud mer enn mennesker.

Avskaffelsen av statsreligion er uttrykk for omdanningen av det norske samfunnet. Det skjer gjennom masseinnvandring og grep ovenfra. Globalisering er en overgripende ramme. Men man hadde ikke trengt å kaste vrak på tusen års norsk historie av den grunn. Det er farten og hastverket med å kappe båndene til fortiden, som er villet og unødvendige. I en tidsalder med enorme endringer ville det kanskje vært større behov for konstans, for bevaring og tradisjon. Makthaverne har konkludert motsatt. De kan ikke fort nok få avskaffet det gamle.

Men det gamle Norge dør ikke så lett. Det gamle og det nye Norge lever side om side. Det gamle har en dybde som det nye mangler. Når det nye havner i krise vil det måtte falle tilbake på det gamle. Derfor er det viktig at noen bevarer det gamle. Med et åpent sinn.


http://www.document.no/2012/05/paragraf-2-bagatell-og-historisk-mil...

Visninger: 44

Kommenter

Du må være medlem av Filosofiske samtaler i kirkens trosopplæring for å kunne legge til kommentarer!

Bli med Filosofiske samtaler i kirkens trosopplæring

© 2017   Created by Øyvind Olsholt.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår