Den franske filosofen André Glucksman skriver innsiktsfullt om tro og fornuft i City Journal:

"To believe that it is enough to believe is a pathology that threatens every religion, even a secular and materialist one. To listen to voices without ever questioning them is superstition. To fail to examine the authenticity of one’s commitments is arrogance. The combination of superstition and arrogance yields fanaticism: God is in me, and I am in God; there is no point in thinking, since my brain already occupies a little part of paradise. Free thought, by contrast, requires us to look reality, including unfortunate reality, in the eye. In response to the claims of a prayer that commands, implores, and requires, Aristotle proposes a cool attention that points out and observes. Non-pathological religions distinguish the temporal and the spiritual: king and priest in the Bible, caliph and preacher among the Muslims, the way of the world and the way of faith in the Christian tradition. “I believe in order to understand,” say Augustine and Anselm, the first intellectuals of post-Roman civilization."

Det er ikke tilstrekkelig å tro at det er tilstrekkelig å tro. Det er vel hovedbudskapet her. Fallgrubene er: overtro og hovmod, som i sin tur fører til fanatisme. Tenkning i frihet er bolverket mot dette.

God jul og godt nytt år!

Visninger: 43

Kommentert av Helga Møller Berg den 6 januar 2011 kl. 8.50
Et utsagn etter min smak! Kritisk tenkning og refleksjon er viktig for å finne et solid ståsted for seg selv.
Kommentert av Erik Brøntveit den 6 januar 2011 kl. 17.08
Dette er et utsagn etter min smak også. Den blinde tro og den blinde nidkjærhet som følger med, er etter mitt skjønn en av vår tids virkelige svøper. Siden vi er skapt med en fornuft, er det å ukritisk følge religiøse guruer av alle religioner et svik mot vårt guddommelige opphav. I vår vestlige kulturs historie har heldigvis den kritiske humanistiske impuls utgjort et nødvendig korrektiv til en kirke som krevde blind lydighet og befant seg vel som en maktfaktor i det bestående. Den humanistiske impuls er ingen motsetning til troen, den er et nødvendig supplement. Om vi i større grad kan inkludere dette elementet av kritisk tenkning i kirkens trosopplæring, ville det være av meget stor verdi!
Kommentert av Birgitte Løes den 7 januar 2011 kl. 8.30
Stemmer i her. Og fører inn på et nytt spor. Demokratiet er tuftet på kunnskap og dømmekraft. Demokrati skapes og utvikles gjennom fellesskap hvor erfaringer deles gjennom kommunikasjon og blir til offentlig meningsdanning. Demokrati i kirken - i lokalsamfunnet - i verdenssamfunnet. Filosofen Habermas diskursetikk og pedagogen Deweys tanker om utdanning til demokrati støtter begge opp om deliberativt demokrati. Habermas og Dewey har ulike innfallsvinkler men positivistisk og noe forenklet kan jeg oppsummere slik: å forstå hverandre, å snakke sammen slik at en forstår hva den andre begrunner sine meninger med, å søke løsninger gjennom dialog og diskurs, å finne den best mulige løsning. Slike dialogprosesser krever tid og trening og vilje. Gjennom filosofiske samtaler trener vi både evne og jeg tror, motiverer viljen og forstår at tiden må prioriteres. Religionsdialog blir viktig men også all reell dialog. Fundamentalister i ulike religioner, kanskje med islamister som sterkest politisk aktive de siste 30 årene, undergraver menneskerettigheter og demokrati. Uansett religiøst ståsted må mennesker utvikle og opprettholde dialog - på tvers av kultur, religon, etnisitet, økonomi. Skole, kirke og ulike organisasjoner har viktige oppgaver for å skape rom for dialogene og tankene. Hvordan fordele samfunnets og verdens goder mer rettferdig? Hva er konsekvens av ytringsfrihet? Hva er konsekvenser av et menneskesyn der kvinner og menn er like mye verdt - for utdanning, helse, arbeidsliv osv? Det mangler ikke på spørsmål. I møte med slike store spørsmål er det viktig å vite hva en selv tror på og aktivt utvikle sin tro gjennom fornuftige samtaler.
Kommentert av Øyvind Olsholt den 8 januar 2011 kl. 2.01

Siden dere er så positivt innstilt til fornuft og kritisk tenkning, tillat meg da å bringe inn et par negative (dvs. kritiske) tanker, både knyttet til den generelle ansatsen hos Glucksmann og til kommentarene så langt:

Selv om religiøs nidkjærhet og fundamentalisme skulle være uforenelig med menneskerettigheter og demokrati, hvorfor skulle dette ha noen konsekvens for den som (primært og essensielt) definerer seg selv som religiøs/troende? Er religion og religiøsitet et produkt av menneskerettigheter og demokrati? Er det ikke snarere slik at demokrati og menneskerettigheter er produkter av en historisk prosess hvor hovedingredienser har vært tiltagende sekularisering og de-spiritualisering av mennesket?

Kommentert av Erik Brøntveit den 8 januar 2011 kl. 23.16

Det er opplagt riktig at demokrati og menneskerettigheter slik vi kjenner dem i dag utviklet seg i løpet av opplysningstiden som følge en sekularisering, forstått (slik jeg ser det) som en protest mot tanken om eneveldet av Guds nåde og en samrøre av religion og verdslig makt. Det Glucksmann etterlyser i sitt sitat, er et skille mellom det timelige og det åndelige, eller mellom det hellige og det profane, for å bruke Eliade sine ord. Et slikt skille skulle beskytte oss mot "ikke-patologiske religioner" i følge Glucksmann. Det motsatte, "patologisk religion", skulle da manifestere seg der religionens bud og forskrifter må følges blindt i kraft av sin guddommelige autoritet, og samfunnet som en konsekvens av dette styres av en religøs elite som enten styrer direkte eller har rett til å overprøve politiske beslutninger, a la Iran.

Spørsmålet blir da om demokrati og menneskerettigheter med nødvenighet forutsetter en sekularisering som innbefatter en de-spiritualisering av mennesket, altså i sin konsekvens religionens død a la Marx.

Etter mitt skjønn kommer dette an på to faktorer: Den ene er den aktuelle religionens syn på forholdet mellom religion og samfunn. Den andre er den aktuelle religionens antropologi: ikke minst synet på menneskets handlingsrom i den gudskapte verden.

Hvis vi tar for oss de to største verdensreligionene, kristendommen og islam, inneholder disse ulike ansatser til syn på de nevnte faktorer. Jeg tar forbehold om at jeg kjenner kristendommen svært mye bedre enn islam.

Kristendommen var i sitt opphav en religion uten politiske ambisjoner. Jesus snakker om å "gi keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er". Paulus er opptatt av at myndighetene skal holde ro og orden og beskytte den almenne yrkesutøvelse, samt la folk få dyrke sin Gud i fred. Da det romerske keiserdømmet lå på det siste ble det gjort et fortvilet forsøk på å la kristendommen få den gamle gudelæres plass som statsbærende religion og samfunnslim, og ideen om det kristne keiserdømme var en realitet. Det ligger imidlertid betydelige ansatser til fruktbar sekularisering både i kristendommens historiske begynnelse og i Augustins, senere Luthers to-regimentslære, samt Thomas'(?) tanker om "naturlig lov". Og i Augustins og Anselms "credo ut intelligam". Det kan også synes som at det de bibelske skapelsesmyter i 1. Mos 1 og 2 inneholder kimen til en sekularisering forstått som et handlingsrom for mennesket til å råde over den skapte verden i kraft av guddommelig delegert autoritet.

Når det gjelder islam, er jeg mer pessimistisk. Tanken om kalifatet, der lederen er både religiøst og politisk overhode og om sharia som samfunnets lov, later til å være dypt rotfestet i religionen selv fra begynnelsen. Synet på Koranen som den hellige og ufeilbarlige bok diktert direkte via engelen er et annet hinder for sekularisering. Samt at islam aldri har hatt noen renessanse, og at det heller ikke så vidt jeg vet finnes en historisk-kritisk tilnærming til de hellige skrifter, slik vi har hatt i kristenheten siden 1700-tallet. Konsekvensen kan syns å være religionens død eller totale seier. I den kristne del av verden, derimot, synes utfordringen å være en revitalisering av tanken om de åndelige verdier mot den sekulære etiske materialismen. Dette ble noen utprøvende tanker i all beskjedenhet.

Kommentert av Øyvind Olsholt den 13 februar 2011 kl. 15.55

Takk for interessant innspill. Kan man si det så enkelt som at kristendommen bærer på en dualisme som muliggjør et (ikke-patologisk) skille mellom stat (timelig) og kirke (åndelig) mens islam er monistisk i den forstand at absolutt alt underordnes den ufeilbarlige skriften og ordet? Og at kristendommen derfor kan finne seg vel til rette i et sekularisert samfunn mens islam ikke kan det?

Isåfall må man undre seg over hvorfor kirken og kristendommen er aldeles spilt utover sidelinjen i det moderne samfunnet mens islam erobrer stadig nye sinn og territorier, eller i alle fall ikke synes å svekkes særlig av møtet med moderniteten. Man kan spekulere om det er den kristne nestekjærlighet (ydmykhet og medlidenhet) - hvilken islam ser som et uttrykk for svakhet - som er iferd med å vende seg mot oss selv, og da i pervertert/psykologisert form: som selvkjærlighet, selvmedlidenhet og selvutslettelse; med andre ord, om ånden selv har blitt timelig. Men da er det jo ingen dualisme igjen, men en (i forhold til islam) omvendt monisme: Alt er blitt timelig.

Kommenter

Du må være medlem av Filosofiske samtaler i kirkens trosopplæring for å kunne legge til kommentarer!

Bli med Filosofiske samtaler i kirkens trosopplæring

© 2017   Created by Øyvind Olsholt.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår