Den filosofiske samtalen fungerer slik at vi på spørsmål fra samtaleleder formulerer en klar og konsis svarpåstand, som vi så er villige til å forsvare, om ikke annet så for den felles undersøkelses skyld. Men i praksis viser det seg ofte at deltagerne har problemer med å formulere seg klart og konsist: Man trekker på det, og kvier seg for å komme med noe bastant. En mulig grunn er jo at spørsmålene i seg selv er vanskelige: De ber om svar på spørsmål som alle vet at ingen sitter med de endelige svarene på, f.eks. ‘Hva vil det si å tro?’ Men denne vanskeligheten pleier vi å unngå ved å presisere at vi kun vil ha svarhypoteser, dvs. mulige, ikke nødvendige svar. Deltageren trenger heller ikke stå inne for svaret personlig. Det eneste vi ber om er at det sies noe som faktisk besvarer spørsmålet og som man er villig til å underlegge undersøkelse. Hvorfor da slik nøling?


Jeg vil tro at dagens rådende relativisme har noe med saken å gjøre. En bærebjelke i det såkalte «mangfoldssamfunnet» er at ingen sannheter eller overbevisninger kan være sannere eller riktigere enn noen andre, hvilket til syvende og sist innebærer at all sannhet er subjektiv. Den filosofiske samtalen krever imidlertid – fordi tendensen i samtalen hele tiden går i retning det almene og universelle – at subjektet løsriver seg fra seg selv. Men når subjektet løsriver seg fra seg selv, mister det fotfestet: Hvis subjektiviteten ikke får lov til å utspille seg fritt og uhemmet, har han – qua relativist – ingenting å falle tilbake på, for noen objektivitet finnes ikke lenger i et samfunn som er tuftet på likhet og mangfold. Bare det å late som om det finnes en objektivitet (f.eks. i en filosofisk samtale) oppleves av mange som krenkende. Man spør: Hvilke/hvor mange individer skal måtte lide for at du skal få lov til å ytre dine uholdbare generaliseringer?

Jeg aner her en motsigelse innenfor hele filosofisk praksis-feltet: På den ene side oppfordres det til å legge bort det subjektive (individuelle preferanser, personlige meninger, smak og interesser etc.) og isteden søke det almene i og gjennom den filosofiske samtalen; på den annen side er filosofen selv den første til å gå til angrep på det almene i form av etablerte kunnskaper og fakta, tradisjoner og skikker, kulturelle normer og verdier, dvs. på alt som ikke representerer en direkte og umiddelbar utfordring for tanken. Er så dette to helt forskjellige former for almenhet? Eller har vi her en indre selvmotsigelse vi som filosofiske praktikere må leve med?

Visninger: 55

Kommentert av Ariane Beatrice Schjelderup den 18 oktober 2011 kl. 12.13

Det er noe uklart for meg hva du vil her, for jeg kan ikke se motsigelsen. La meg allikevel prøve meg på en kommentar, om ikke annet så for å vise hvorfor jeg ikke ser denne motsigelsen.

Joda, i en filosofisk samtale hever vi oss fra det subjektive og mot allmenn innsikt og forståelse. Dette er selvfølgelig en utfordring for mange, noe som kan resultere i en viss motvilje. Det er den ene siden av saken.

Den andre siden av saken er at idet vi presenterer våre subjektive ståsteder, uttrykker vi oss gjerne allment: Vi viser til allmenn forståelse av dette og hint, kanskje også tradisjoner osv. Vår forståelse av denne allmenne tenkning vil måtte gå under i løpet av en filosofisk samtale. Det er slik tenkning fungerer: For å oppnå ny allmenn forståelse må du gi slipp på den forståelsen du allerede har (som gjerne kan være av allmenn karakter).

Og kanskje kan vi si at den går under for å oppnå en høyere form for allmenhet? Og kanskje kan også tradisjonene tjene på en ny gjennomtenkning?

Kommentert av Øyvind Olsholt den 18 oktober 2011 kl. 13.57

Ja, det ble noe uklart det her. La meg forsøke å tydeliggjøre. Deltagere i samtalen nøler ofte når de blir bedt om å svare klart og konsist, dvs. så entydig som mulig. For folk vil helst ikke være entydige, de vil heller være så inkluderende som mulig og betaler mer enn gjerne prisen i form av manglende presisjon og tydelighet. Man vil heller fremstå som uklar enn å ta sjansen på å støte noen eller si noe som kan virke bombastisk og kategorisk. Dagens rådende relativismetenkning kan antagelig forklare noe av denne motviljen, for inkludering og mangfold påstås gjerne å avhenge av at et relativistisk virkelighetsbilde og moralsyn ligger i bunnen.

Den filosofiske samtalen kommer her i et slags dilemma. På den ene side ber den om presisjon og tydelighet uten hensyn til hva som er lov og ikke lov å si eller mene. Den ber altså deltageren om å legge til side sine subjektive ønsker om å være vag og inkluderende for isteden å ta del i den filosofiske ferden mot det almene. På den annen side, så snart samtalefellesskapet er iferd med å utmeisle en innsikt av almen karakter, er filosofen over dem som en høk og gjør hva han kan for å plukke den innsikten fra hverandre. Annerledes sagt: Filosofen oppbygger og danner individet ved å oppfordre det til å kaste alt individuelt og subjektivt over bord for slik å nærme seg det almene, men nedbygger det hele straks en almen innsikt vel er formulert.

Men det er kanskje, som du sier, nettopp slik tenkningen fungerer.

Kommenter

Du må være medlem av Filosofiske samtaler i kirkens trosopplæring for å kunne legge til kommentarer!

Bli med Filosofiske samtaler i kirkens trosopplæring

© 2017   Created by Øyvind Olsholt.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår