Biskop Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg bispedømme etterlyser mer klarhet og mindre tilbakeholdenhet i kirkens forkynnelse, skriver DagenMagazinet. Hun uttaler:

Jeg hører mye god forkynnelse. Men jeg hører også prekener der en har lite å si, der menigheten i stedet for å se Kristus klarere, har fått en allmenn filosofering over livet som ikke fører noen steder hen. Tror vi at det er Jesus som er Veien, Sannheten og Livet, så må vi si det.

Første reaksjon: Slik skal det låte fra en biskop i Den norske kirke! Hvis du først tror, så si det og vis det! Neste reaksjon er at det er overmåte pinlig at en biskop skal behøve å uttale noe så selvfølgelig. Man får en anelse om hvilke dype, anti-kristelige holdninger som spøker i kirkekulissene når en biskop ser seg nødt til å "manne opp" sine undersåtter med slike banaliteter.

Tredje reaksjon kommer i form av en undring: Må biskopen ty til banaliteter for å sette skapet på plass, eller er det snarere biskopen som etter å ha servert slike banaliteter selv fortjener å settes på plass? Fungerer biskopen som problemløser, eller er biskopen selv en del av problemet? Døm selv.

Neste banalitet kommer i form av en stereotypi: almen filosofering over livet fører ikke noen steder hen. Her sementerer hun den folkelige forestillingen om filosofen som en tåkefyrste som gjennom argumentativt og spekulativt ordkløveri får ethvert oppriktig engasjement til å renne ut i sanden. Men har biskopen selv noen gang underkastet seg filosofiske, sannhetssøkende undersøkelser? Tror hun det er en motsetning mellom å se Kristus klart og å filosofere over livet?

Biskopen kan videre opplyse at:

om predikanten eller presten skal lykkes med sin oppgave som forkynner, må vedkommende ha noe på hjertet.

Som om det var mulig å forkynne noe uten å ha noe på hjertet... Og at biskopen nylig har deltatt på basiskurs i marketing viser hun idet hun kaster inn følgende ufriske banalitet:

Det som gjør at tilhørerne lytter, er ikke først og fremst hvor flinke predikantene er, men om de framstår som troverdige.

Det gjelder altså ikke om å være, men om å fremstå. Bare folk opplever deg som troverdig, er alt annet underordnet. Til grunn for dette ligger nok en banal, anti-intellektualistisk forestilling om at troverdighet står i motsetning til kunnskaper, formal struktur, retoriske evner, filosofisk dybde, raffinement, dobbeltbunn osv. Den som gjør seg flid gjør seg samtidig skyldig i falskhet og forstillelse, mens den som snakker rett fra leveren er ekte og troverdig. At simpel troverdighet ofte er lettkjøpt mens det ekte og sanne alltid har en langt høyere omkostning er en gammel devise som synes å gå denne markedsføreren hus forbi.

Biskopen etterlyser mer klarhet og mindre tilbakeholdenhet. Oppskriften er mer banalitet og mindre intellektualitet. Vi får se hvordan det går.

Visninger: 40

Kommenter

Du må være medlem av Filosofiske samtaler i kirkens trosopplæring for å kunne legge til kommentarer!

Bli med Filosofiske samtaler i kirkens trosopplæring

© 2017   Created by Øyvind Olsholt.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår