Inge Lønning skriver på Minervanett:

Den konfesjonelle stat var en levning etter religionskrigenes epoke i Europas historie. Det er ingen grunn til å tro at noen kommer til å savne den, eller at noen i fremtiden kommer til å tenke den tanke at de utfordringer som følger med religiøst og livssynsmessig mangfold, best lar seg møte ved å insistere på at landegrenser samtidig skal være grenser mellom religioner. Statens oppgave er å beskytte den enkeltes frihet til å tenke og tro, slutte seg til eller melde seg ut av tros- og livssynssamfunn. Det innebærer at den skal likebehandle sine borgere, at den skal påse at ingen utsettes for tvang eller utilbørlig press fra andre, at den selv skal avstå fra alle forsøk på å dirigere hvordan tros- og livssynssamfunn innretter sin virksomhet eller bestemme innholdet i deres forkynnelse og praksis.

Liberale Lønning ser for seg staten som tilrettelegger for mangfold, som en abstrakt størrelse som eksisterer uavhengig av folket og nasjonen og hvis hovedoppgave derfor blir å "beskytte den enkeltes frihet". Han ser for seg en åndelig nattvekterstat, en stat som lar folk tenke og tro hva de vil så lenge de holder seg innenfor lovens rammer. Som om det gikk et skarpt skille mellom tro og moral. Som om ideer og virkelighetsoppfatninger er plagg som vi bytter ut når de blir slitt eller vi går lei dem. Som om respekten for staten øker når den nekter å mene noe om det som i dypeste forstand gir mening, når den defaitistisk lar manglende mot og ansvarsfraskrivelse på troens område figurere som valgfrihet og likhet-for-alle.

Lønning har selvsagt rett når han påpeker at det nylige bruddet mellom stat og kirke bare er en aller siste spiker i kisten på et forhold som lenge har vært dødt, eller døende. Men hvor, hos en kristen-konservativ tenker som Lønning, er omsorgen for den døende? Hvor er den konservative reservasjonen mot den nå grunnlovsfestede sekulære triumf? Hvor er sorgen etter tapet av en trehundreogfemti år gammel konfesjonell tradisjon? Hvor er ordene som beskriver det stikk i hjertet som denne overgangen ikke kan unngå å påføre en tenker som ellers bejubler tradisjonen og verdien av historisk forankring?

Visninger: 130

Svar på dette

Svar til denne diskusjonen

Hvor mye vi enn skulle ønske at "den evangelisk-lutherske lære forbliver statens offisielle religion" (eller noe sånt), bør vi arbeide videre som en selvstendig kirke. Som Lønning skriver, (et annet sted i artikkelen) at "Det gjenstår adskillig oppryddingsarbeid i den alminnelige kirkelovgivning" etter dette. Feks økonomisk. Men jeg tror heller ikke respekten for staten øker pga mangel på konfesjon. Det synes av og til som at idealet er å ikke ha noen overbevisning, og at de som har det, utgjør en trussel. Det å vite hva man selv tror og mener - og gjerne hvorfor - tror jeg imidlertid er svært viktig for å opprettholde et demokrati og motvirke fremmedfrykt: Det er når jeg ikke vet hva jeg selv står for, hva min egen tro og livsholdning bunner i, at jeg blir usikker og redd når jeg møter andre som har en sterk (fremmed) tro eller overbevisning. Svaret på min usikkerhet kan da lett bli at disse andre må ryddes av veien. Derfor er trosopplæringsreformen så viktig: at alle trossamfunn har ansvar for å oppdra sine medlemmer til tro. For slik bygges trygge mennesker som kan møte det fremmede uten frykt, men med nysgjerrighet og åpenhet. For min person eller tro trues ikke av at en annen mener og tror noe annet enn meg.

Enig med deg her, Sonja! VL skrev noe slikt i dag ifht kronprinsessens vandring og møte med andre religioner også. Med kunnskap om eget ståsted kan vi møte andre. 

Vel, de kristne korsfarerne var ikke akkurat i tvil om hva de sto for, men de lot seg ikke be to ganger når det viste seg at adgangen til det hellige land ble truet. Da gikk de til krig - ikke av frykt eller nysgjerrighet, men for å forsvare sin tro. Det samme kan sies om vår tids islamister.

Dagens offisielle Norge vil imidlertid heller ha ro enn tro, heller fysisk ro enn en tro som krever fysisk forsvar. Men det er grunn til å spørre om den beste oppskriften på fredelig sameksistens på lang sikt er et samfunn bestående av et konglomerat av «likeverdige» trossamfunn hvor alle tror like sterkt og velbegrunnet på sin tro. Det høres mer ut som en oppskrift på vedvarende turbulens og konflikt da et slikt samfunn nødvendigvis må tilsidesette folkets og nasjonens tradisjon og historie.

Det at staten nå er uten konfesjon betyr forøvrig ikke at den er uten overbevisning. Staten, det politiske Norge – kirken inkludert – holder seg med sterke konfesjonsfrie overbevisninger som står minst like fast som gamle dagers kristne dogmatikk, for eksempel menneskerettigheter, multikulturalisme, likhet, velferdsstat osv. Forskjellen er at man idag anvender politiske og økonomiske snarere enn moralske virkemidler for å holde rekkene samlet. Ideologi erstatter teologi, og politisk korrekthet erstatter konfesjon. Dette burde i seg selv være en grunn for en kristen til å føle et stikk i hjertet.

Ideen om en nattvekterstat virker åndelig "tom" og "tørr" slik du framstiller tankene her. Men kanskje kan statens verdigrunnlag fundamenteres i en grunnvoll basert på etikk og verdigrunnlag. Hvis folket og demokratiet skal bestemme grunnvollene, vil de være i sakte men likevel i kontinuerlig endring, liksom lovverket i samfunnet er. Jagland ønsket i sin tid å legge alt av etikk i tak-konstruksjonen på Det norske hus. Like greit at de aldri kom lenger enn til idefasen i det prosjektet...  Er det mulig å se for seg en demokratisk stat med et fastspikret verdisyn og som ikke skal endres over tid, på en demokratisk måte? For i vår post-moderne verden med stadig mer individualisert livsførsel og stadig større krav til toleranse og raushet, hva er mer "naturlig" enn at også ideer og virkelighetsoppfatninger skiftes ut nå vi går lei? For den som ikke søker tankevandring med filosofisk samtale eller andre tanke-coachere vil jo mange ideer og perspektiver aldri møte motstand og aldri utvikle røttene sine i bevissthet og holdninger. Verdier som ikke er rotslått kan lettere byttes ut. 

Selvfølgelig, alt er i endring hele tiden, demokrati eller ikke. Men i et velfungerende samfunn er det stabilitetsmekanismer som sørger for at grunnvollene er det som bruker aller lengst tid på å forandre seg. Kristendommen har fungert som en slik stabilisator, men ikke lenger. Istedenfor kristendommens usvikelige tillit til en stabil og uforanderlig (men usynlig) verden utenfor mennesket – en tillit som ikke lot seg uroe av hverdagens omskiftelige sosiale og politiske liv og som også virket tilbake på hverdagen og ga den mer ro og besinnelse – istedenfor har vi nå fått den diametralt motsatte situasjon: en generell mistillit til alt og alle som ikke deler min personlige agenda (hvilket viser nok en lite flatterende side av individualismen). Det er denne allestedsnærværende mistilliten som gjør at begreper som «toleranse» og «raushet» blir så uunnværlige for oss. Det er som om vi prøver å overvinne vår lavere natur ved å dytte flotte ord besvergende foran oss («Vik fra meg, intoleranse!»). Men det nytter jo ikke i lengden, for ordene er bare våre egne, ja, de er til syvende og sist en del av den personlige agendaen som vi prøver å «selge inn» hos andre.

Problemet med å definere menneske og samfunn uavhengig av en tro på en oversanselig virkelighet er at det forutsetter et menneske som er selvtilstrekkelig og selvlovgivende (autonomt) i alle henseender og at det selv derfor er «alle tings mål», for å si det med relativisten og sofisten Protagoras. Man trenger ikke å gå lenger enn til biologien for å slå sprekker i denne idyllen, noe som har vist seg svært upopulært i visse kretser (jf. Harald Eias Hjernevask-serie). Men når den kristne – fra den andre siden, så å si – forsøker å kritisere individualismen og relativismen, er det den kristne selv som får smake pisken for at han overhodet tør å opplate sin røst. Hans kritikk er liksom «invalid by default» og kan derfor latterliggjøres dersom han er dum nok til å trosse forbudet. Det ser ut til at vi må leve med denne kulturelle tilstanden inntil videre.

RSS

© 2017   Created by Øyvind Olsholt.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår