Biskop Helga Haugland Byfuglien er nå blitt fast preses i Den norske kirke. Hun er blitt en slags biskopenes biskop. Etter den høytidelige innsettelsesgudstjenesten i Nidarosdomen sist søndag uttalte hun:

«Ordningen med en fast preses gir også større anledning til å delta i det offentlige rom, og markere kirkens syn. Det betyr ikke at vi skal mene noe om smått og stort, men det er viktig å være tydelig og ha en klar profil i verdispørsmål som er viktige for kirken.» Klima, asylpolitikk og samliv er blant sakene hun har engasjert seg i som biskop. Hun er blitt framhevet som samlende og kompromissøkende, men ser ingen motsetning mellom å være samlende og å være tydelig. «Snarere tvert om. Jo mer samlet kirken står, jo tydeligere kan vi også markere vårt budskap,» sier hun.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4244227.ece

Det er riktig at hvis man virkelig står samlet, så blir også budskapet tydeligere, både innad og utad. Men det å være en «samlende» og det å være en «kompromissøkende» person går ikke ut på ett.

Den som samler forener mange motstridende interesser til en tro og en glød for en ny og høyere visjon. Denne visjonen identifiserer og ivaretar essensen i partsinteressene, og får derfor partene til å nedtone enkeltheter og særegenheter ved sine posisjoner av kjærlighet til det nye og felles anliggende. Den som samler etablerer ny grunn for felles tro og innehar dermed troverdighet, hun har gjort seg troen verdig. Den som samler skaper enighet i dybden.

Den som søker kompromiss gjør i realiteten det motsatte. Her er målet å få partene til å forlate det de tror på til fordel for en konstruert abstraksjon som ingen egentlig tror på, i alle fall ikke med åndens overbevisning og styrke, et edikt så utvannet og harmløst (så «politisk korrekt») at ingen uten fare for sosial og profesjonell ostrakisme kan motsette seg det. «Et godt kompromiss gjør alle misfornøyde». Den som søker kompromiss søker enighet på overflaten.

Språket selv avslører noe om kvalitetsforskjellen mellom samling og kompromiss. Det heter om en person at hun er samlende, men at hun søker et kompromiss. Den som samler gjør det altså ikraft av sin «væren», sin væremåte, sin karakter og integritet, sine personlige egenskaper osv. Kompromisset krever derimot hverken karakter, integritet eller personlighet, men tvertimot en tilsidesettelse av alt dette for å gi plass til «søkenen» etter det abstrakte minste felles multiplum som alle i teorien skal kunne enes om, men som ingen egentlig tror på.

Så gjenstår det å se om den nye faste preses virkelig vil være samlende eller om hun vil søke kompromissets vei.

Visninger: 74

Svar på dette

Svar til denne diskusjonen

La oss håpe at hun er SAMLENDE og ikke kompromissøkende! Og at noen inviterer henne inn på forumet så hun kan lese og respondere på disse tankene. Du setter ord på begreper jeg inntil i dag har tatt for å være synonyme. Det har nok vedkommende som formulerte uttalelsene hennes også, enten hun selv eller en medarbeider. Vi er mange som trenger bevisstgjøring gjennom samtaler, skrivearbeid, tankearbeid. Takk for dine bidrag, Øyvind!

RSS

© 2017   Created by Øyvind Olsholt.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår