Jeg overvar nylig et trosopplæringsarrangement for 4-åringer i regi av Den norske kirke. Formålet med samlingen var utdeling av «4 års bok». Utdelingen skulle skje under gudstjenesten dagen etter, og lørdagen var satt av til forberedelser. Her hadde man sydd sammen en variert aktivitetspakke med sang og dans, bollebaking, pynting av fastelavnsris, leker og høytlesning – og gruppesamtale etter høytlesningen. Som barnefilosof er jeg mer enn middels interessert i voksnes samtaler med barn, og jeg vil derfor i det følgende kommentere hva som skjedde i denne samtalen, men også sette dagens trosopplæring inn i en større sammenheng.

Grunnlaget for samtalen var en billedbok om den blinde tiggeren Bartimeus som møter Jesus (Mark 10 46-52). Bartimeus begynte å rope på Jesus da han hørte at Jesus var i Jeriko. Folk syntes ikke noe om at Bartimeus gapte slik på Jesus og «mange snakket strengt til ham og ba ham tie». Men Bartimeus ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, forbarm deg over meg!» (Kyrie eleison). Jesus hørte Bartimeus og kalte ham til seg. Da sa plutselig menneskene: «Vær ved godt mot! Reis deg! Han kaller på deg.» Jesus spurte hva Bartimeus ønsket. Han ville ha synet tilbake. Jesus gjorde da et under og ga ham synet tilbake. Så sa han: «Gå du! Din tro har frelst deg!»

Etter høytlesningen var det samtale. Trosopplæreren hadde åpenbart allerede bestemt seg for hva hun skulle samtale med 4-åringene om: sansene. Bartimeus hadde jo mistet synet, og synet er en sans. Trosopplæreren ville vite hvilke andre sanser vi har. Så ble det stilt en rekke spørsmål om lukt og hørsel, smak og følesans. Barna fikk kjenne på et stykke tøystoff, og ble bedt om å beskrive hvordan det føltes å ta på det. Når hun ikke fikk noen respons (dette var en liten gruppe med stille barn), var trosopplæreren velvilligheten selv og foreslo at det kanskje var «mjukt».

Som filosof var jeg forbløffet. Etter å ha presentert barna for en gripende historie om et av Jesus’ undere, hva velger man å snakke om: de fem sansene – som om menneskedyrets sanseapparat var det sentrale i historien. Men ved nærmere ettertanke er det liten grunn til forbløffelse. Valget er symptomatisk, ikke bare for en unnvikende og konfliktsky trend i dagens trosopplæring, men for en trendy, unnvikende og konfliktsky statskirke. Valget symboliserer statskirkens berøringsangst overfor temaer som går rett til den tradisjonelle – og problematiske – kjernen av den kristne erfaring: tro, frelse, under – men også temaer som mot (Bartimeus var uredd, og enset ikke menneskenes forsøk på å holde ham nede) og ærbødighet («Reis deg! Han kaller på deg»).

Denne angsten kan spores i selve bibeloversettelsen. Se bare hvordan versene over, som er hentet fra 2005-oversettelsen, fremstår i 1930-utgaven: Den gangen «truet [menneskene Bartimeus slik] at han skulde tie», hvorpå de sier til ham: «Vær frimodig, stå op! han kaller på dig». Og Jesus sier i 1930: «Gå bort! din tro har frelst dig». (Mine uthevninger.) «Truet» er altså endret til «snakket strengt», «frimodig» til «ved godt mot», «stå op» til «reis deg» og «gå bort» er endret til «gå du».

Som man ser er dette noe mer enn oppdateringer av en gammelmodig språkform. Dette er endringer i tekstens innhold og budskap. Å snakke strengt er ikke det samme som å true – det første viser til emosjonell bevegelse, det andre til et ultimatum. Å være ved godt mot er ikke det samme som å være frimodig – det første vitner om trygghet, det andre om dristighet. Å reise seg er definitivt ikke det samme som å oppstå! – noe det burde være overflødig å påpeke i en kristen kontekst. Og å si til noen «gå du!» er på ingen måte det samme som å si «gå bort!». Det første er primært en oppfordring, det andre en befaling.

Målet med endringene er utvilsomt å gjøre Bibelen mer salgbar i et stadig tøffere marked. Som et hvilket som helst reklamebyrå har statskirken angst for formuleringer som for et moderne og sart sinn – fylt til randen av seg selv og sin egen ukrenkelighet – kan fremstå som harde, usminket og usmidige. Angsten bunner i en kunnskap om markedet: Dagens mennesker finner seg ikke i å bli snakket hardt til. Da går de bare til en av konkurrentene, eller de legger hele religionen på hylla og kjøper seg ny flatskjerm isteden. Derfor bestreber statskirken seg på gjøre seg lekker, dvs. å produsere tekster som utstråler omsorg, varme, nærhet og fellesskap. Man vil så gjerne tekkes alle og enhver og skyr tekster som målbærer distanse og hardhet. Men hva er kristendommen uten distanse til Gud (gudsfrykt)? Hva annet enn massepsykologi? Og hva er Jesus uten hardhet og fasthet? Hva annet enn en livssynsterapeut for de livstrette?

Berøringsangsten er ekstra sterk i sammenhenger med barn. Istedenfor å gå til kjernen av historien om Bartimeus, forsøker man å få praten igang med tøvete, barne-tv-aktige spørsmål om hva som sitter midt i fjeset (svar: «nese»), hva som lukter vondt (svar: «bæsj») og hva som lukter godt. På det siste spørsmålet fikk den voksne forøvrig ikke noe svar. Derfor så hun sitt snitt til å bidra med et klassisk, pedagogisk-ledende spørsmål: «Lukter ikke nybakte boller godt da?» – vel vitende om, dvs. vel vitende om at barna var vel vitende om, at bollebaking sto på programmet etterpå.

Denne samtalen var aldri var ment å være en filosofisk samtale. Det er selvfølgelig helt greit. Jeg påstår ikke at filosofisk samtale er den eneste meningsfulle formen for dialog. Men det burde være mulig å gjennomføre en ikke-filosofisk samtale med utgangspunkt i historien om Bartimeus som handler om noe mer lødig enn bæsj og bolleduft – selv med denne aldersgruppen. Man kunne for eksempel grepet fatt i det som faktisk skjedde i fortellingen. Man kunne spurt om noen av barna kunne gjenfortelle historien med egne ord. Eller hvorfor folk var sinte på Bartimeus. Og hvorfor de ikke var sinte på ham lenger da det viste seg at Jesus ville ta imot ham. Bare ved å gå inn på slike detaljer i fortellingen kunne dette ha blitt en mye mer givende samtalesesjon.

Hvis det så var et ønske om å videreutvikle samtalen i mer filosofisk retning, kunne man kommet inn på noen av de dypere problemstillinger historien reiser, for eksempel, som nevnt over, spørsmål knyttet til tro, frelse og undere. Helt konkret kunne man spørre om det var Jesus, eller Bartimeus selv, som hadde gitt ham synet tilbake. Jesus sa jo at det var «din tro» som hadde frelst ham. Snakker Jesus her om en annen form for frelse enn det å få helbredet en kroppslig defekt?

Men ønsket blant trosopplærerne synes ikke å være der. Er det fordi man ikke vet at det går an å stille slike spørsmål i grupper med 4-åringer? Kanskje. Men en annen grunn kan som sagt være at man lider av berøringsangst. Man er ikke redde for å ta i bæsj, men for å si noe, eller spørre om noe, som kan virke «rart» eller «fremmed» for barna, engstelige for å støte bort de minste med sin tro – selv i kirkens eget rom. Har man kanskje forlest seg på «frigjøringspedagogikk» og tror at de unges sinn vil erobres for kirkens sak bare de «frigjøres» fra kirkens tradisjonelle dogmer, læresetninger og trosforestillinger? Men hva står da tilbake som kirkens sak?

Isåfall har man ikke bare kastet barnet ut med badevannet, men også kastet vrak på Bergprekenens strenge formaning om ikke å sette sitt lys under en skjeppe.

Mon ikke kirken har litt å lære av Bartimeus’ frimodighet.

Visninger: 132

Svar på dette

Svar til denne diskusjonen

Interressant iaktagelse og refleksjon. Av og til så kan det sjå ut til at det er foreldre det vert tala til. Umedvete er det lett å begynne å tale til barn i den alderen gjennom foreldre, der ordet relevans og ordet ein god opplevelse er viktig. Det bibelske annliggande kan bli nivelert ned til noko anna enn det som det i utgangspunktet skal vere. Dermed så kan ein i værste fall gi steinar for brød, og fråta barna viktige element i den kristne trua. Når utgangspunktet er å nå flest mulig, så når ein tilslutt ingen. Diverre har nok trusopplæringa i utgangspunktet hatt ei slik slagside. Relevans, tallmessig stor oppslutning og den gode opplevelsen synest å vere målsettinga. Har sjølv vore tilhøyrar til ei forkynning, der forkynnaren tydelig var ukomfortabel med å løfte fram dei ti bodorda i ein situasjon der det var naturlig. Av frykt for å virke moralistisk. Hledigvis har det i den seinare tid vakse fram ei meir tydeleggjering på ein meir direkte kontakt med bibeltekstane og kristen tru. Først og fremst må vel trusopplærarar og alle vi andre som forkynner Guds ordet, arbeide med kjelda for trua og det å ta vare på det vi skal løfte fram i førebuingsarbeidet. Løfte det fram i ord og gjerning på ein best mulig måte, etter dei formidlingsgåver vi har fått. Kjenner sjølv på "presset" til å gå på akkord med bibeltekstane og trua frå ein stor og mektig "folkekyrkje" kyrkjelyd. Men lyttar vi rett når vi meiner at det er det denne folkekyrkje forsamlinga kommuniserer? Har sjølv vore ganske direkte i forkynninga. Men overraskande nok fått positive tilbalemeldingar på at det var utfordrande og ekte. Kanskje utfordrar vi for lite?

No har jo forkynning også med ei rad andre element å gjere, ikkje berre den muntlige framføringa og ei dissekering av den. Så det er vanskelig å trekke ein for bastant konklusjon utifrå ei møte slik. Men at det ligg tydelige utfordringar her, er det vel ingen som vil gå bort frå.

God observasjon av en nokså typisk samtale der programmet er lagt på forhånd, spørsmål/tema tenkt ut på forhånd og man ofte er mer opptatt av HVA og HVORDAN enn av kjernen, HVORFOR. Visst har kirken mye å lære av frimodigheten til Bartimeus. At oversettelsene 1930 - 2005 har så mange og store forskjeller som du viser var jeg ikke klar over. En trenger ikke være teolog eller filosof for å forstå konsekvensene, tendensen går fra tydelighet til uklar mykhet. Jeg undres: hvorfor. Og håper noen andre kan svare her i forumet, velkommen!

Litt sent ute med å kommentere denne, men:

En hovedgrunn - tror jeg - til at kirken (som resten av samfunnet) mer og mer forlater tydelighetens språk er at det ikke er mulig å være tydelig uten å gjøre forskjell, uten å si eller implisere at noe er mer verdifullt enn noe annet. Og det har man rett og slett ikke lov til for da bryter man med det allerhelligste i dagens relativistiske, mangfoldsbejublende samfunn: kravet om ikke å diskriminere i noen som helst betydning av ordet (ordet betyr jo opprinnelig: å skjelne, dvs. å gjøre forskjell).

Dette forklarer også langt på vei hvorfor "hva" og "hvordan" ofte foretrekkes fremfor "hvorfor": De to første etterspør typisk et konkret innhold som varierer fra person til person og som derfor ivaretar mangfoldsperspektivet; det siste etterspør en årsak med pretensjoner om å være almen. De to første oppleves derfor som "åpne" og "inkluderende" mens det siste oppleves som strengt, alvorlig, ufleksibelt osv.

Men den som aldri vil diskriminere (i ordets opprinnelige betydning) vil heller aldri forplikte seg eller handle konsekvent etter prinsipper. Man lever etter en ny-marxistisk devise (marxisme ikke i henhold til Karl, men til Groucho Marx): "Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem, har jeg andre..."

RSS

© 2017   Created by Øyvind Olsholt.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår